Hjerneskader og alvorlighetsgrad

Milde traumatiske hjerneskader vil for de fleste være en ukomplisert hjernerystelse hvor plagene er forbigående og kun medføre begrenset hjelpebehov i en kortere periode. For noen kan allikevel skaden være mer komplisert og få større konsekvenser.

Ved Moderate traumatiske hjerneskader kan man se nevrologiske tegn på hjerneskade. Ofte ser man endringer når hjernen undersøkes med CT eller MR. Mange personer med moderat hjerneskade har behov for særskilt hjelp og tilrettelegging i opplæringen. I skolen kan det være utfordrende å forstå vanskene et barn har etter en slik skade.

Både milde og moderate skader kan gi kognitiv svikt.  Ved disse type skadene er det en risiko for at følgevanskene tilskrives andre årsaker enn selve hjerneskaden. Når det gjelder milde og moderate hjerneskader hos barn, knytter det seg mer usikkerhet til klassifiseringen av en hjerneskade enn for voksne.

Ved Alvorlig traumatisk hjerneskade er det sikre nevrologiske tegn på hjerneskade og avvik på billedundersøkelser (CT eller MR) av hjernen. Blant de som får en alvorlig traumatisk hjerneskade vil de fleste ha omfattende hjelpebehov.

Innen fagmiljøer deles hjerneskader inn i forskjellig alvorlighetsgrader. Et vanlig verktøy som brukes er Glascow Coma Scale (GCS). Dette er et klinisk verktøy for å vurdere bevissthetsnivået som består av tre akser, hvor øyeåpning, språkfunksjon og motoriske responser vurderes. Lavest mulig skår er 3 og høyest mulig skår er 15. Alvorlighetsgraden angis etter den laveste målingen i løpet av det første døgnet etter skaden. Dette måles av ambulansepersonell, leger i akuttmottaket og intensivpleiere som regel 1 gang i timen ved moderat og alvorlig skadde pasienter så lenge de er på intensiv/overvåkning.

Minimal hodeskade: GCS = 15

Lett hodeskade: GCS 13 eller 14

Moderat hodeskade: GCS 9 til 12

Alvorlig hodeskade: GCS 3 til 8

Sammen med GCS er varighet av eventuelt koma og av såkalt posttraumatisk forvirringstilstand (en fase med desorienterthet etter oppvåkning fra koma) viktige momenter når det gjelder å bestemme skadens alvorlighetsgrad og utsiktene fremover. Det må i tillegg utføres bildeundersøkelser av hjernen, oftest i form av computertomografi (CT) eller magnetrøntgen (MR).

Generelt har det vist seg svært vanskelig å spå tidlig hvordan langtidsutkomme for den enkelte pasienten blir.

 Takk til Frank Becker, seksjonsoverlege og førsteamanuensis,Sunnaas Sykehus HF, UiO